Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
«For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Her på Marken er vi nært på historien.
Og ei annen tid.
Og det er viktig å ta vare på.
Også for å lære.
Nå er det igjen reist en kornlåve her.
Det må vel være noe av det nærmeste vi kommer en kirke på Marken!
Å ta vare på kornet.
Det kunne handle om liv og død.
Dyrebart.
Viktig.
Og nesten som et hellig hus!...
Jeg husker da jeg var prest på Høylandet i Namdalen.
Der noen i den lille grenda Kongsmoen, helt på grensa til Nordland, kunne fortelle meg at når en i gamle dager gikk og sådde korn,
da var det vanlig å be til Vårherre under arbeidet.
Om at det en sådde ble tatt vare på.
Og velsignet.
Kanskje en hadde en annen ærefrykt for livet, den gangen?
Litt ut over vår forstand.
Eller det vi rår med?
I vår tid, er det ikke ofte vi tenker sånn.
Hverken i møte med korn, mel og mat.
Natur.
Eller arbeid.
Men når et nytt liv kommer til verden, slik vi feirer det i dåpen i dag – da er et flere oss som kan kjenne at vi er på hellig grunn!
Og så heter det i en gammel salme:
«Guds ord det er vårt arvegods.»
I hvert fall.
Selv om budskapet er gammelt.
Så er det fortsatt aktuelt!
Når vi hører om misunnelse og selvrettferdighet.
Er det noen som kan kjenne igjen irritasjonen?
Når vi jobber og står på.
Og så er det andre, som ser ut til å komme så irriterende lett til det!
Det kan føles urettferdig.
Særlig hvis det kjennes som om det går ut over oss …
Sannheten er vel, at det kanskje ikke er noe som er så urettferdig, som å behandle alle likt!
Noen mennesker trenger virkelig å møte mer raushet.
Få mer tid.
Er avhengig av mer hjelp.
Og jeg synes det er en bra ting.
At noen ganger, så skal de første bli de siste!
For som det stod i teksten fra den gamle, tidløse boka:
«Vi ser vel ikke med onde øyne på at noen er god!?»
Jesus snudde ting på hodet.
I sin samtid.
Og i dag.
Fordi Gud er urettferdig god!
Ingen får mindre enn de er blitt lovt.
Men mange får mer enn det.
«En arbeider er sin lønn verdt,» heter det.
Kanskje det.
Men i Guds rike, er det faktisk sånn at vi er enda mer verdt.
Enn det vi har gjort. Og fortjent.
Vi lønnes ikke etter innsats!
Gud gleder seg over alle som gjør det gode.
Og vi har fått talenter og evner og muligheter og godføtter for å bruke dem.
Men Vårherre forbeholder seg også den soleklare rett.
Å snu litt på køen.
Ikke ved å ta ifra oss som står først.
Men ved å gi litt ekstra til de som står bakerst.
Fordi de trenger det.
Gud ser jo hele bildet!
Og fordi – Gud er urettferdig god!
Amen.